Luft, karbon og fjæringsgeometri

Oversikt

Kraft får en hypercar til neste sving. Konstruksjon og luft avgjør hva som skjer når den kommer dit. Bilene på tavlen deler seg i to leirer: de som er formet for å gli gjennom luften i ekstrem fart, og de som er formet for å presse seg ned mot veien. Noen få prøver å gjøre begge deler ved å endre form underveis, noe som gir sin egen vekt og kompleksitet.

Struktur

Karbontuben er bilen

Hver bil på tavlen er bygget rundt en monokokk av karbonfiber: et enkelt stivt skall som bærer passasjerene og forankrer fjæringen. McLaren kaller versjonen i W1 for Aerocell og fester setene til den, slik at føreren justerer pedalene og rattet i stedet. Pagani vever titantråder inn i karbonfiber for sitt materiale Carbo-Titanium, som ifølge selskapet tåler splintring bedre enn ren karbon. Rimac binder batteristrukturen i Nevera til tuben sin, slik at den tyngste delen av bilen også gir stivhet.

En stiv tub gjør at ingeniørene kan myke opp fjærene uten å miste presisjon, fordi det er fjæringen, ikke karosseriet, som beveger seg.

Nedtrykkskraft

Bakkeeffekt kontra vinger

En vinge skaper nedtrykkskraft ved å avbøye luft, og den øker alltid luftmotstanden. En formet undergulv skaper nedtrykkskraft ved å øke farten på luften under bilen, og gjør det med mindre luftmotstand for hvert kilo last. Valkyrie er det tydeligste eksempelet: Adrian Neweys team formet bilen rundt to store venturi-tunneler under kupéen, slik at karosseriet over er nesten underordnet.

McLaren W1 kombinerer begge. Gulvet fungerer med bakkeeffekt, og den aktive bakvingen Active Long Tail strekker seg opptil 300 mm bakover. I Race-modus senker bilen seg, og McLaren oppgir opptil 1 000 kg nedtrykkskraft.

Luftmotstand

Lange haler og glatte karosserier

For toppfart snur oppgaven. Chiron Super Sport har et karosseri som er 25 cm lengre enn en vanlig Chiron, slik at luften kan forlate bilen renere og redusere luftmotstanden bak. Koenigseggs Jesko Absolut dropper den store vingen fra Attack til fordel for to bakre finner, og Koenigsegg oppgir en luftmotstandskoeffisient på 0,278. Husk at luftmotstand avhenger av frontareal i tillegg til koeffisienten, så en bred bil med lavt tall er ikke automatisk aerodynamisk.

Én bil, to former

Attack og Absolut

Jesko viser hvor langt én plattform kan strekkes. Attack har en stor vinge på svanehalsfester og en dypere frontspoiler for banekjøring. Absolut deler motor og tub, men bytter nesten all nedtrykkskraft mot lav luftmotstand. Kjøperne valgte én form ved bestilling. Delingen er ærlig om fysikken: ingen enkelt fast karosseri er ideelt for både en runde på Spa og en kjøring på en stengt motorvei.

Fjæring

Å holde plattformen stabil

Aerodynamiske krefter fungerer bare hvis bilens kjørehøyde holdes under kontroll. Koenigsegg bruker sitt Triplex-oppsett, en tredje horisontal demper som kobler sammen bakhjulene, for å motvirke at bilen synker bak under hard akselerasjon. McLarens W1 bruker et hydraulisk koblet aktivt system som kan senke karosseriet i Race-modus og stive det av mot stamping. Nevera er avhengig av dobbel trekkarm og elektronisk styrte dempere, med momentvektorering som gjør en del av jobben en stivere stabilisatoroppsetning ville gjort i en lettere bil.

Å lese tallene

Hva nedtrykkstall utelater

Produsenter oppgir nedtrykkskraft ved ulike farter, og noen oppgir en topp i en banemodus som veibilen aldri bruker. Nedtrykkskraften øker med kvadratet av farten, så 1 000 kg ved 280 km/t er omtrent en fjerdedel av det ved 140 km/t. Se etter farten knyttet til ethvert tall, og for modusen bilen var i.

Neste

Hvordan kjøpere får en byggeplass

Tildeling →
Tilbake

Hvordan effekten skapes

Ytelse →